Reisebrev fra Inger Lise

Vi reiste ei lita gruppe fra Norge for å være med å markere at det i år er 60 år siden Frøydis Nordbustad startet arbeidet med iraqwspråket. Iraqw folket er en stor stamme. De fleste bor i Mbulu - og Karatu District. De teller i dag noen millioner. Da Frøydis begynte i 1958, var det ikke noe skriftspråk.

Hun bodde sammen med en familie i en tembe (jordhytte som går i flukt med bakken). Der bodde hun sammen med foreldre, barn og dyr, for å plukke opp ord og lyder så hun kunne lage et skriftspråk. Et nitid og møysommelig arbeid, spesielt før datamaskinen sin tid. Hun laget et skriftspråk med grammatikk til, hun samlet eventyr og skrev småstykker som hun fikk trykket. Nytestamentet var ferdig oversatt i 1975. Etter mange år i Norge, ble hun bedt om å ta fatt på GT. Det gjorde hun, og hele Bibelen ble innviet 2004. Da var det en iraqw som var statsminister, Fredrik Sumaye, som fikk være med på den store dagen. I 2006 begynte ILCT den første leseklassen i Mamaisara. Språket inneholder noen få ekstra tegn som de lesekyndige trenger tre dager på å bli fortrolige med. Men for å bruke iraqwfolkets eget ordspråk om å «drepe to fugler med en stein», så var det nettopp dette Frøydis gjorde. Opplæringen foregikk på stammespråket, noe som «forståsegpåere» mente var umulig. Det har vist seg at de har både lært å lese og skrive iraqw i tillegg til swahili som er landets offisielle språk. De som før hadde satt tommelen under offentlige dokumenter uten å vite hva som sto skrevet, kunne nå lese selv. Spør om opplæringen via morsmålet virket!? Regjeringen har og innsett at denne måten er effektiv. De har bedt om råd, og har fått det, men har aldri kommet i gang selv.

Vi fikk besøke to leseklasser. Den ene hadde gått tre måneder. Den andre hadde nettopp begynt. Der var alt fra unge gutter til gamle damer og menn. En annen opplevelse var å besøke en klasse som hadde fullført kurset. De var oppkledt for anledningen, de sang selvskrevne sanger om at nå kunne de lese og skrive. Det fikk de et skriftlig bevis på, i tillegg fikk de hver sin Bibel i gave.

Og så måtte de jo fotograferes på en sann viktig dag. Som det løfter et folk opp når en kan lese og skrive! De trenger ikke lenger spørre andre om hjelp. De klarer seg selv. Det er et stort framskritt for landsbyen og samfunnet.

Så var det festen da. Noen sa de hadde arbeidet heile natta for å få alt klart. Festen skulle begynne kl
09:00. Folk kom sigende litt etter hvert. Det var selebre gjester fra staten, bunge (stortinget) og kirkene. Misjonssambandet sin tilsynsmann for Øst Afrika gledet oss med sitt nærvær. Det var mange flotte taler med takk til Frøydis for at hun hadde stått på og ikke gitt opp når tidene ble vanskelige. Og stor takk til Gud som sendte og støttet denne dama i alle de 60 årene. Arbeidet
hennes har blitt til stor velsignelse for iraqwfolket. Hun fikk masse gaver av alle slag: Tre lam, klær og tøy, bøtter og kar og alt en kan ha bruk for. Flere kor sang. Sangene handlet mye om det samme som talene, om takk til Gud som sendte Frøydis, og om hvor takknemlige de var. Ei av oss tilreisende, Anne P. Flugstadspilte på forskjellige slags fløyter. Men da hun begynte å spille på munnharpa, da skoggerlo barnehagebarna, og resten av forsamlingen.

Til slutt vanket det rikelig med mat av alle sorter. Det var kokt kjøtt av hane og annet, ris, kokte bananer og poteter. Så vidt jeg kunne forstå, var det ingen som gikk sultne derfra.

Skrive av: Inger Lise Tepstad