Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Joh.1,29

Da Jesus ble født i Israel, var det mange som ikke forstod at denne gutten var den Messias som var lovet ved Moses og profetene i Det Gamle Testamente. De venta på en som kunne fri dem fra Romerriket, som landet Israel var okkupert av.

Da de vise menn fra Østerland så ei spesiell stjerne, var de klar over at en konge var født. 4. Mosebok 24,17 forteller om ei stjerne som stiger opp fra landet til Jakob, han som hadde fått navnet Israel. Vismennene fant Jesus takket være det de skriftlærde kunne lese i Mika 5,1. Der stod det at fra Betlehem skulle det utgå en hersker som var fra evighet.

Det var engelen Gabriel som hadde kunngjort for både Maria og Josef at de skulle gi gutten navnet Jesus. Engelen hadde sagt: «… du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Døperen Johannes var utvalgt til å rydde vei for Herren Jesus. Johannes dro omkring i landet ved Jordan og forkynte omvendelse og dåp til syndenes forlatelse. (Luk.3,3) Mange kom til Johannes og bekjente sine synder og ble døpt av Johannes i elva Jordan. (Mark.1,5)

Jesus kom fra Galilea til Jordan for å bli døpt av Johannes. Johannes nekta først å døpe Jesus. Han sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg!» Jesus sa: «La det nå skje!» (Matt. 3,13 ff). Det var denne ene gangen en slik dåp skulle skje. Jeg har mange ganger tenkt på hva Jesus sa da han skulle bekjenne syndene for Johannes. Han hadde jo ingen synd. Jesus, han tok på seg all verdens synd, min og din synd og alle som hadde blitt døpt til syndenes forlatelse der i Jordan. Gud åpenbarte for Johannes ved en due at Jesus er Guds lam. Da Johannes så Jesus komme til seg, sa han: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!»

Vi har fått en hel Bibel og kan lese om det som peker fram mot Jesu liv, hans lidelse og død for våre synder. På korset kunne Jesus si: «Det er fullført.» Profetiene om Jesus er gått i oppfyllelse.
«Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1.Joh.2,2)

Skrive av: Margaret Hetland