Be, så skal dere få!

Matt.7,7a

Får du svar når du ber? Nytter det å be? Slike spørsmål har jeg fått, og jeg har hatt de samme tankene. For meg er det godt å lese videre i teksten fra Matteus kapittel 7. Jesus forteller om hvordan en far ønsker å gi sine barn gode gaver. Vår Far i Himmelen ønsker også å gi oss gode gaver. Vi ber kanskje om noe som ikke er tjenlig for oss. Men vår Far svarer på en visere måte enn våre bønner.

Jeg har et spesielt minne fra Tanzania:

Det var mørkt, klokka var blitt ti om kvelden. To menn hadde hasta av gårde til fots fra Aicho til klinikken i Kansay, ca. 1 mil i mørket. De trengte bilskyss til ei som hadde rier og skulle føde. Den kvelden valgte jeg å kjøre ut på dette oppdraget uten å tilkalle sjåfør eller tolk. Mennene som kom til klinikken brukte språket swahili, så vi kunne kommunisere. Jeg var kjent med ruten til Aicho og hadde reist der mange ganger. Den fulgte hovedveien sørover til Mbulu. Jeg starta klinikkens Landrover, kjørte nedover og krysset elva som hadde lite vann på den tida, og så bar det videre til hovedveien. Det tok litt tid oppover jordveien det siste stykket på grunn av humper, svinger og bratte bakker. Men fram til Aicho kom vi. Dama hadde født og ønsket ikke å bli med til klinikken. Alt var vel. Mennene ønsket heller ikke å bli med tilbake. De var jo hjemme og problemet deres var løst.

Jeg satte meg i bilen og var nå alene. Jeg bad en kort bønn om at alt måtte gå greit på veien tilbake og at bilen ikke måtte få noen problem. Så kjørte jeg. Det gikk greit nedover de første svingene, men så ville ikke bilen mer. Jeg gikk ut og fikk åpnet panseret. Hva skulle jeg gjøre? Jeg ventet på at et under skulle skje. I den tida hadde vi ikke mobiltelefon. Det var umulig for meg å skyve bilen, og jeg forventet ikke at det skulle komme en annen bil forbi der om natta. Litt skummelt var det også med tanke på at det fantes ville dyr i området, og jeg var alene. Jeg hørte hyl fra hyener. Forsøkte så å starte bilen, men ingen ting skjedde. Så tenkte jeg at jeg nok måtte overnatte i bilen. Madrassen som fødekona skulle brukt var jo der.Da kom en tanke til meg: Med-misjonær Finn Espegren hadde noen dager tidligere bedt meg å holde lommelykta mens han ordnet noe i denne samme bilen. Jeg skrudde opp slik han hadde gjort. Der på et sted som de kaller «koilen» fant jeg en løs ledning og putta så denne inn i et hull. Et nytt forsøk på å starte bilen gav resultat, det var lyd, men den forsvant igjen. Her måtte jo feilen være. Jeg fikk festet ledningen bedre og kunne endelig fortsette på hjemveien!

Det var lovsang og takk til Gud for hans underverk den natta. Ja, ikke bare for den natta, men for at Han visste hvordan han kunne forberede meg på denne situasjonen flere dager i forveien. Gud svarte mine bønner på en herligere måte enn jeg kunne forstå.

Skrive av: Margareth Hetland